Siste dagen før hjemmereise. Jeg blir med frøkna en tur på jobb. Får sett hver eneste liten krike og krok av øya da vi deler ut noe informasjon som skal i alle postkassene. Det småregner litt men bare litt. Det er så lite at man nesten ikke merker det og det tar ikke så altfor lenge før sola kommer frem igjen.
Denne dagen ble brukt til en skikkelig langtur. En vandring ut til kirkegård og flyplass, så til en gammel kirkeruin og deretter langs veien med alle sauene tilbake til start.
Må si at mer heldig med været kan man nok ikke være enn det jeg er. Strålende sol og knallblå himmel. Sauene ser rart på meg og holder avstand. Med min selvlysende orange jakke er jeg ikke forundret, hvis nå sauer kan se farger da.
Dette var sove lenge dagen. Den slappe dagen da jeg bare hvilte og hentet krefter. Med en syk samboer på sykehuset som bare ble stadig sykere var mange av tankene mine opptatt med hvordan ting gikk med han. Selv hostet jeg jo fortsatt en del jeg og og følte meg langtfra frisk, men sånn utpå kvelden klarte jeg likevel å karre meg ut på en liten gåtur på øya.
Lyset var magisk og nesten umiddelbart så angret jeg at jeg ikke hadde brukt mer av dagen til utforsking, men samtidig trengte jeg å hvile ut litt også så….
Solskinn og sommer, varm deilig luft og ikke et hint av høst. Det er nesten ikke til å tro at vi snart er midt i September og at høstfargene har slått inn for fullt på fastlandet. Her skinner solen og vannet ligger speilblankt. Jeg våknet tidlig og gikk meg en liten tur rundt for å se hvor i verden jeg var havnet. Det er vakkert, så vakkert at det tar pusten fra meg med speilblankt vann, blå himmel og fargerike fiskebåter.
Av og til så møter man noen som setter spor etter seg i livet ditt. Noen ganger møtes man på en fest, på en jobb, på et kurs eller bare sånn helt uventet. For meg var det sånn helt uventet. Hun bare dykket opp sånn utifra intet. Vi byttet linker til kjoler på nett, vi dagdrømde om mange av de samme tingene og hun var utrolig klok. Av og til møttes vi på de samme festene og hilste pent men mest var det de store, dype tingene. Samtalene hvor nesten ingenting ble sagt men likevel ble akkurat de rette tingene sagt. Hun skjønte meg, hva jeg mente og hva jeg tenkte, og jeg kunne identifisere meg med alt hun sa, skrev og tenkte……